"But Stark and Lofland knew better"-prinsippet, forklart ved bananforskning.

"But Stark and Lofland knew better"-prinsippet er et av de viktigste prinsipper som ligger til grunn for framifrå svogerforskning. Dette prinsippet går enkelt og greit ut på at samme hva respondentene/intervjuobjektene/kildematerialet sier, så vet forskeren best, og kan dermed overstyre funnene.

Som eksempel på hvordan dette prinsippet kan brukes i praksis, vil jeg vise til mitt eget forskningsprosjekt "Skrelling og spising av banan: den korrekte og den ukorrekte metode", gjennomført 06.04.09.

Det er hovedsakelig to måter å skrelle en hel banan på; fra den ene enden eller den andre enden. Den ene enden kan vi kalle hodeenden, som på fotografiet er der bananene henger sammen med hverandre. Den andre enden, kalt rompeenden, er den enden der de ikke henger sammen.

Forskningsundersøkelen gikk ut på å spørre 4 respondenter (forskeren inkludert) om hvordan og hvorfor de skrelte banan fra den ene eller den andre enden. 2 av respondentene (inkludert forskeren) mente at bananen skal skrelles fra hodeenden, de 2 andre mente at skrelling fra rompeenden er helt kurrant. Begge respondentene i "hodeendegruppen" argumenterte flittig for sitt syn, mens kun den ene av de to i "rompeendegruppen" argumenterte.

Kvantitativt sett var fordelingen mellom de to gruppene lik. Så da må vi vende oss til det kvalitative for å avgjøre hvilken ende det er riktig å skrelle bananen fra. I og med at forskeren selv befant seg i "hodeendegruppen", samt at respondentene i den andre gruppen klart og ubestridelig tar feil, er det selvsagt "hodeendegruppen" forskningsresultatene må baseres på. (Legg merke til at her kommer prinsippet inn; vi kunne altså ha skrevet but Z. knew better.)

For å videre vise det brilliante i "Hodeendegruppen"s innstilling til bananskrelling, kan vi se på den overveldende mengden av argumenter fra denne gruppen:

• Hodeenden har hendig tapp/håndtak som man tar tak i for enkel skrelling. Hvis man skal åpne i rompeenden må man stikke neglen e.l. inn i bananskallet for å få tak, og det blir grisete.
• Hvis man åpner fra rompeenden må man grise for å få pirket ut den lille stilken som stikker inn i bananen, for den er det ingen som spiser.
• Ved å åpne fra hodeenden får denne stilken i rompeenden en funksjon, i og med at den holder på plass bananen slik at den ikke faller ut selv om man skreller skallet helt ned.
• Når man så har spist helt ned til stilken, gir man bare bananen en lett klem i rompen, så hopper resten av bananen av stilken, uten at man trenger å grave stilken ut.
• Når man bruker bananen som telefon, er det alltid hodeenden som er nærmest munnen, for man vil ikke ha den stikkende inn i øret. Da er det klart at det er hodeenden, som allerede er nærmest munnen, som skal spises først.
• Å spise bananen fra rompeenden først, er en fornærmelse mot bananen.
  

"Rompeendegruppen" argumenterte med det følgende:

• Når man skreller bananen fra hodeenden får man en uestetisk fordelling av skrellbladene, med et av skrellbladene som mye tyngre enn de andre.

Som vi ser er "rompeendegruppen"s argument så svevende og urealistisk at det må avvises blankt. Gruppen kom med noen andre argumenter også, men siden denne gruppen allerede hadde tatt feil, valgte jeg (altså forskeren) å bare glemme disse, siden de var irrelevante. (Også her kommet altså prinsippet inn; man trenger ikke en gang vite/huske hva respondenten har sagt, for Z. knew better.)

Resultatet av bananforskningen er som følger:

• Å skrelle og spise banan fra hodeenden er korrekt, og anbefales. Denne metoden bevarer verdensfreden.
• Å skrelle og spise banan fra rompeenden er ukorrekt, og advares mot. Det er trolig at denne metoden kan føre til eksplosjon og opptøyer fra bananmiljøet.

"But Stark and Lofland knew better"-prinsippet er hentet fra boken Acts of faith, s. 122.