Vi er alle en svenning

For et par uker siden ble det utformet en spørreundersøkelse som stilte spørsmålet: "Hvor mange svenning er du?" Svaralternativene var 1/2, 1, 2 og 3.

100 % av respondentene svarte "1". Det går ikke frem av undersøkelsen om det er høyden, bredden eller dybden på respondentene som er målt til 1 svenning, så man må gå ut fra at alle respondentene er 1 svenning i alle retninger, dvs. 1 kubikksvenning. På bakgrunn av homogeniteten i respondentmassen kan man konkludere med at alle nordmenn er 1 kubikksvenning. Tatt i betraktning at mange nordmenn er av annet etnisk opphav, er det rimelig å anta at resten av menneskeheten også er 1 kubikksvenning. På bakgrunn av denne overbevisende utlegningen om kubikksvenningens universelle karakter, er det herved bevist at også svensker er 1 kubikksvenning.

Måleenheten Svenning - godkjent av Universitetet i Oslo - nå også av IFFSF

I arbeidet med min masteroppgave om symboler og minnetekster på gravminner, satte jeg meg grundig inn i den tidligere forskningen på feltet. I en fotnote i en masteroppgave fra Univeristetet i Oslo fant jeg denne metodiske lekkerbisken, som har gitt opphav til den svogerforskningsvennlige måleenheten svenning:

"Av hensyn til gravens eiere samt tidsrammen for oppgaven målte jeg ikke alle gravene med metermål. Jeg tok utgangspunkt i egen kroppshøyde på 180 cm. og la til og trakk fra etter skjønn. Stikkprøver i ettertid har vist at målene stemmer +/- 20-30 cm." (Svenning L. Bernstrøm 1999:44)

Svenning er altså et lengdemål der det er en viss sansynlighet for at 1 svenning kan regnes om til mellom 150 cm og 210 cm. Den overveldende styrken ved svenning er at alt kan kjapt og greit måles nøyaktig ved øyemål. Den mest differensierte måten å måle svenning på, er å dele opp i en halv svenning. Ingen ting kan være mindre enn en halv svenning. La meg komme med et eksempel: Fjernsynsapparatets bredde er en halv svenning. Fjernkontollen til fjernsynsapparatet måles også til å være en halv svenning. Altså: målt i svenning er fjernsynsapparatet og fjernkontrollen like store.

Det er imidlertid ikke nødvendig å differensiere i halve svenninger. Å måle i hele svenninger er tilstrekkelig nøyaktig, men ved å måle i hele svenninger kan ingen ting være mindre enn 1 svenning. (Ved å måle noen til å være 0 svenning, vil dette kunne få uheldige konsekvenser for deres selvbilde som eksisterende - og i svogerforskningen er det viktig å være snill). Et eksempel: Suzanne måles til 1 svenning. Det samme gjør Suzannes undulat (regnet i halve svenninger er Suzanne 1 svenning, mens undulaten er 1/2 svenning). Svenning egner seg altså til forskning der man søker å finne likheter, også i ideologisk forskning med preferanser for det egalitære.

Svenning kan videre regnes om til å betegne f.eks. hastighet, kilosvenning i timen eller svenning per sekund. Dette kan blant annet være egnet til å revolusjonere fartsgrensene.

Jeg oppforderer herved alle til å benytte svenning som selvstendig og fast lengdemål!

Kunsten å forske

Kunsten å publisere

Vær obs på konkurrenter på markedet!

I dag har det kommet meg for øret at noen planlegger å starte opp et konkurrerende institutt til IFFSF. Dette instituttet skal visstnok gå under navnet Substitutt for baklengsforskning, hvor karrierestigen går fra Halvviter (nyansatte) til Allviter (toppstilling).

Jeg må instendig be IFFSF's ansatte om å ikke forlate vår framifrå forskningsanstalt til fordel for denne garantert ikke like framifrå forskningsanstalten! Et evt. samarbeid eller utlån av ansatte kan muligens vurderes.

"But Stark and Lofland knew better"-prinsippet, forklart ved bananforskning.

"But Stark and Lofland knew better"-prinsippet er et av de viktigste prinsipper som ligger til grunn for framifrå svogerforskning. Dette prinsippet går enkelt og greit ut på at samme hva respondentene/intervjuobjektene/kildematerialet sier, så vet forskeren best, og kan dermed overstyre funnene.

Som eksempel på hvordan dette prinsippet kan brukes i praksis, vil jeg vise til mitt eget forskningsprosjekt "Skrelling og spising av banan: den korrekte og den ukorrekte metode", gjennomført 06.04.09.

Det er hovedsakelig to måter å skrelle en hel banan på; fra den ene enden eller den andre enden. Den ene enden kan vi kalle hodeenden, som på fotografiet er der bananene henger sammen med hverandre. Den andre enden, kalt rompeenden, er den enden der de ikke henger sammen.

Forskningsundersøkelen gikk ut på å spørre 4 respondenter (forskeren inkludert) om hvordan og hvorfor de skrelte banan fra den ene eller den andre enden. 2 av respondentene (inkludert forskeren) mente at bananen skal skrelles fra hodeenden, de 2 andre mente at skrelling fra rompeenden er helt kurrant. Begge respondentene i "hodeendegruppen" argumenterte flittig for sitt syn, mens kun den ene av de to i "rompeendegruppen" argumenterte.

Kvantitativt sett var fordelingen mellom de to gruppene lik. Så da må vi vende oss til det kvalitative for å avgjøre hvilken ende det er riktig å skrelle bananen fra. I og med at forskeren selv befant seg i "hodeendegruppen", samt at respondentene i den andre gruppen klart og ubestridelig tar feil, er det selvsagt "hodeendegruppen" forskningsresultatene må baseres på. (Legg merke til at her kommer prinsippet inn; vi kunne altså ha skrevet but Z. knew better.)

For å videre vise det brilliante i "Hodeendegruppen"s innstilling til bananskrelling, kan vi se på den overveldende mengden av argumenter fra denne gruppen:

• Hodeenden har hendig tapp/håndtak som man tar tak i for enkel skrelling. Hvis man skal åpne i rompeenden må man stikke neglen e.l. inn i bananskallet for å få tak, og det blir grisete.
• Hvis man åpner fra rompeenden må man grise for å få pirket ut den lille stilken som stikker inn i bananen, for den er det ingen som spiser.
• Ved å åpne fra hodeenden får denne stilken i rompeenden en funksjon, i og med at den holder på plass bananen slik at den ikke faller ut selv om man skreller skallet helt ned.
• Når man så har spist helt ned til stilken, gir man bare bananen en lett klem i rompen, så hopper resten av bananen av stilken, uten at man trenger å grave stilken ut.
• Når man bruker bananen som telefon, er det alltid hodeenden som er nærmest munnen, for man vil ikke ha den stikkende inn i øret. Da er det klart at det er hodeenden, som allerede er nærmest munnen, som skal spises først.
• Å spise bananen fra rompeenden først, er en fornærmelse mot bananen.
  

"Rompeendegruppen" argumenterte med det følgende:

• Når man skreller bananen fra hodeenden får man en uestetisk fordelling av skrellbladene, med et av skrellbladene som mye tyngre enn de andre.

Som vi ser er "rompeendegruppen"s argument så svevende og urealistisk at det må avvises blankt. Gruppen kom med noen andre argumenter også, men siden denne gruppen allerede hadde tatt feil, valgte jeg (altså forskeren) å bare glemme disse, siden de var irrelevante. (Også her kommet altså prinsippet inn; man trenger ikke en gang vite/huske hva respondenten har sagt, for Z. knew better.)

Resultatet av bananforskningen er som følger:

• Å skrelle og spise banan fra hodeenden er korrekt, og anbefales. Denne metoden bevarer verdensfreden.
• Å skrelle og spise banan fra rompeenden er ukorrekt, og advares mot. Det er trolig at denne metoden kan føre til eksplosjon og opptøyer fra bananmiljøet.

"But Stark and Lofland knew better"-prinsippet er hentet fra boken Acts of faith, s. 122.

Fra lilla til sort: en studie av klesdrakttradisjon hos kulturvitere.

Z og Sv. presenterer herved første resultat av feltarbeid blandt kulturvitere ved Universitetet i Bergen, utført våren 2009.

En av arbeidshypotesene for prosjektet var som følger:
Kulturvitere er fortrinnsvis kvinner med flagrende, fargerike og helst lilla klær. De har dertil papegøyeøredobb i det ene øret.

Denne arbeidshypotesen ble utarbeidet i samarbeid med diverse religionshistorikere ved Universitetet i Bergen i forkant av feltarbeidet.

Resultater:

1. Hoveddelen av kulturvitermassen er kvinner, men det er også flere menn enn antatt - dog enkelte med langt hår.
2. Ingen av kvinnene går kledt slik som antatt i hypotesen.
3. Det er et overveldende flertall av kvinnene som likevel kler seg i forholdsvis samme stil. Stilen er som følger:

• Sorte klær, ofte skjørt og støvletter.
• Sort og forholdsvis kort hår (farget).
• Store ringer av sølvfarget metall i ørene.
• Nesten ingen sminke.

Da vi anser religionshistorikernes bilde av kulturviternes klesdrakttradisjon for å være fullstendig korrekt, ser vi altså av forskningsresultatene at det har vært en stor endring i identitetsmarkørene hår-, øredobb- og klesstil blandt kulturvitere. Det går altså dermed mot en mindre fargerik kultur.

Feltarbeidet pågår fremdeles.

Studium av endringer i yrkesskoleelevers bevegelsesmønstre i forbindelse med at det nærmer seg påske:

Jeg flesker til med resultatene av spontanforskning gjort på Danmarksplass i forrige uke. Da observerte jeg at 2 yrkesskoleelever, som vanligvis pleier å henge ut på nordsiden av undergangsinngangen (-nedgangen?) utenfor Krohns Pub, hadde flyttet seg til sørsiden, altså en avstand på ca. 2 og en halv meter. Etter å ha intervjuet disse 2 (hva er forresten forskjellen på "perifert bekjent" og "mer eller mindre tilfeldig" person?), fikk jeg rede på at denne endringen hadde forbindelse med påsken. Det hadde seg nemlig slik at de lette etter et påskegg (mest sannsynlig av sjokolade) og hadde funnet ut at det var tilstrekkelig å lete på strekningen fra nord- til sørsiden av denne undergangsinngangen.