Hvordan spise en maiskolbe på 13 sekunder

Professorene ved IFFSFs unnasluntringsavdeling vil se nærmere på muligheten for å spise andre typer mat på samme måte.

Om å spise opp maten sin

Hvor mange ganger har man ikke latt seg fortelle at det blir stygt vær hvis man ikke spiser opp maten sin? Jeg forstår det slik at stygt vær betyr regn. Man kan derfor gå ut fra at når det f.eks. regner mer i Bergen enn andre steder, så er det fordi bergenserne i mindre grad spiser opp maten sin.

I global sammenheng ser man at steder med stor fattigdom, der man må anta at folk spiser opp den maten de måtte komme over, er det også både varmere og mer sol. Fenoment kan også kaste lys over klimaendringene der det tydelig at folk generelt er flinkere til å spise opp maten sin (mulig som følge av økende fattigdom). Samtidig er det enkelte steder der det tydelig kastes mer mat, noe som gir mer regn og vind.

Forskning på druesteking

Mørkerøde druer som er stekt sammen med strimlet svinekjøtt, gulrot, brokkoli, blomkål, hvitløk, gressløk, maiskolber og ananas, smaker plommesyltetøy.

Kunsten å lage epler

Ny forskning viser at hvis man blander sylte med After Eight, så får man eplesmak. Forsøket er utført med julesylte, så det kan ikke garanteres for samme resultat med vanlig sylte.

EU's agurkregulativ

I tilfelle framifrå svogeragurkforskning på høyt nivå, tenkte jeg at det er på tide med en påminnelse om EU's tidligere agurkregulativ - som i sin tid, i følge Wikipedia, ble nokså direkte overtatt fra dansk lovgiving. Hos danskene har nemlig agurkens krumming vært regulert siden 1920-tallet.

Jeg antar at krummingsreglene kan være både en kilde til, og en regulering av, framifrå svogeragurkforskning. For å komme til det gamle agurkregulativet, gå til Wikipediasiden om agurker og trykk så på lenken du finner i avsnittet "Agurklovgivning" (jeg prøvde å bruke lenken direkte her, men da kom det error).

Enkel oppskrift på bakepulver

I atter et anfall av å sette sammen matvarer på utradisjonelt vis, spiste jeg tomat, banan og After 8 samtidig - altså i samme jafs. Resultatet ble smaken av bakepulver og en viss redsel for eksplosjon i munnen.

Etterpå prøvde jeg kun tomat og After 8 sammen, uten at det smakte noe annet enn nettopp tomat og After 8. Banan var altså den avgjørende ingrediensen. Eller rettere sagt, sammensetningen av alle tre smaker var avgjørende, i og med at bare banan og After 8 smakte bare banan og After 8.

Konklusjon: Bakepulver kan enkelt lages av å røre sammen banan, tomat og After 8. Godt å vite for alle som liker å bake, men som syns å gå på butikken for å kjøpe bakepulver er litt vel mye forlangt.

Havren er endelig avslørt

Fotografiet til venstre avbilder en del av en brødpose som angivelig skal inneholde et "Havre brød". Jeg tolker inskripsjonene på posen dithen at de substanser som listes opp under "Ingredienser:" er bestanddelene som "Havre brød" består av. Som den observante leser vil ha oppdaget, er ikke havre nevnt på denne listen. "Havre brød" refererer altså ikke til et brød laget av havre. Hvordan skal så dette bemerkelsesverdige brødet tolkes? Orddelingen tatt i betraktning er det mulig at "Havre brød" refererer til et brød ved navn Havre. Mer rimelig er det å anta at vi har blitt lurt til å tro at havre er en selvstendig kornsort, mens det i virkeligheten er en blanding av blant annet hvetegluten, rugmel og neropan.

"But Stark and Lofland knew better"-prinsippet, forklart ved bananforskning.

"But Stark and Lofland knew better"-prinsippet er et av de viktigste prinsipper som ligger til grunn for framifrå svogerforskning. Dette prinsippet går enkelt og greit ut på at samme hva respondentene/intervjuobjektene/kildematerialet sier, så vet forskeren best, og kan dermed overstyre funnene.

Som eksempel på hvordan dette prinsippet kan brukes i praksis, vil jeg vise til mitt eget forskningsprosjekt "Skrelling og spising av banan: den korrekte og den ukorrekte metode", gjennomført 06.04.09.

Det er hovedsakelig to måter å skrelle en hel banan på; fra den ene enden eller den andre enden. Den ene enden kan vi kalle hodeenden, som på fotografiet er der bananene henger sammen med hverandre. Den andre enden, kalt rompeenden, er den enden der de ikke henger sammen.

Forskningsundersøkelen gikk ut på å spørre 4 respondenter (forskeren inkludert) om hvordan og hvorfor de skrelte banan fra den ene eller den andre enden. 2 av respondentene (inkludert forskeren) mente at bananen skal skrelles fra hodeenden, de 2 andre mente at skrelling fra rompeenden er helt kurrant. Begge respondentene i "hodeendegruppen" argumenterte flittig for sitt syn, mens kun den ene av de to i "rompeendegruppen" argumenterte.

Kvantitativt sett var fordelingen mellom de to gruppene lik. Så da må vi vende oss til det kvalitative for å avgjøre hvilken ende det er riktig å skrelle bananen fra. I og med at forskeren selv befant seg i "hodeendegruppen", samt at respondentene i den andre gruppen klart og ubestridelig tar feil, er det selvsagt "hodeendegruppen" forskningsresultatene må baseres på. (Legg merke til at her kommer prinsippet inn; vi kunne altså ha skrevet but Z. knew better.)

For å videre vise det brilliante i "Hodeendegruppen"s innstilling til bananskrelling, kan vi se på den overveldende mengden av argumenter fra denne gruppen:

• Hodeenden har hendig tapp/håndtak som man tar tak i for enkel skrelling. Hvis man skal åpne i rompeenden må man stikke neglen e.l. inn i bananskallet for å få tak, og det blir grisete.
• Hvis man åpner fra rompeenden må man grise for å få pirket ut den lille stilken som stikker inn i bananen, for den er det ingen som spiser.
• Ved å åpne fra hodeenden får denne stilken i rompeenden en funksjon, i og med at den holder på plass bananen slik at den ikke faller ut selv om man skreller skallet helt ned.
• Når man så har spist helt ned til stilken, gir man bare bananen en lett klem i rompen, så hopper resten av bananen av stilken, uten at man trenger å grave stilken ut.
• Når man bruker bananen som telefon, er det alltid hodeenden som er nærmest munnen, for man vil ikke ha den stikkende inn i øret. Da er det klart at det er hodeenden, som allerede er nærmest munnen, som skal spises først.
• Å spise bananen fra rompeenden først, er en fornærmelse mot bananen.
  

"Rompeendegruppen" argumenterte med det følgende:

• Når man skreller bananen fra hodeenden får man en uestetisk fordelling av skrellbladene, med et av skrellbladene som mye tyngre enn de andre.

Som vi ser er "rompeendegruppen"s argument så svevende og urealistisk at det må avvises blankt. Gruppen kom med noen andre argumenter også, men siden denne gruppen allerede hadde tatt feil, valgte jeg (altså forskeren) å bare glemme disse, siden de var irrelevante. (Også her kommet altså prinsippet inn; man trenger ikke en gang vite/huske hva respondenten har sagt, for Z. knew better.)

Resultatet av bananforskningen er som følger:

• Å skrelle og spise banan fra hodeenden er korrekt, og anbefales. Denne metoden bevarer verdensfreden.
• Å skrelle og spise banan fra rompeenden er ukorrekt, og advares mot. Det er trolig at denne metoden kan føre til eksplosjon og opptøyer fra bananmiljøet.

"But Stark and Lofland knew better"-prinsippet er hentet fra boken Acts of faith, s. 122.