Temperaturmåling av kampen mellom forskning og religion

Jeg har tidligere belyst hvordan svogerforskningen har legitimitet i befolkningen. Resultatene har vært både nedslående og oppløftende. Nå kjære kolleger, har det imidlertid vist seg at religion har kastet seg på banen for å delegitimere svogerforskningen. 

Kanskje ser min informant slik ut?

Under formidling, i sosiale medier (ja, IFFSF følger selvsagt med i tiden), av de aller nyeste forskningsresultatene på spillteorifronten, fant en troende på å forsøke seg på delegitimering av - hold dere fast, det var nemlig ikke kritikk av forskningen i seg selv, men av: svogerforskerkollegiet. Den troende spydde ut følgende fra sin ildtunge:

"Dette ble for mange tall. Jeg holder fast på troen på at dere er elendige til å stokke."

Bruken av ordet "troen" og formuleringen "jeg holder fast på" viser tydelig at vi har med en fundamentalistisk, religiøs person å gjøre. At vedkommende i det hele tatt har mot til å skrike ut sine meninger mot svogerforskningen, viser at religion må stå bak, har trappet opp kampen mot forskningen og sender sine svakeste bondebrikker ut på slagmarken.

Som alle vet er det kun religiøse argumenter som fungerer på religiøse mennesker, og jeg svarte derfor informanten med "Din vantro hund!" Kanskje jeg også skulle ha fortalt vedkommende om "But Stark and Lofland knew better"-prinsippet, men antok at vitenskapelige argumenter var fånyttes mot slike mennesker.

Unnasluntring satt i system

Enkelte deler av vårt samfunn er tuftet på unnasluntring. Det gjelder blandt annet landets gravplasser. I kirkegårdsforskriftene er det krav til at det som settes opp på kirkegården som permanent gravutstyr skal være vedlikeholdsfritt. Gravplassene er da også designet for de fremste unnasluntrerne blandt oss, nemlig de døde. De er tilstede på en beundringsverdig passiv måte, gjennom vedlikeholdsfri stein. Som unnaslunterer må dette være et ideal å strekke seg etter: at alt man måtte anskaffe seg skal være vedlikeholdsfritt.

Dette peker også i retning av en unnasluntrerens frelseslære, med døden som det absolutte mål. For en unnasluntrer vil altså den lyksalige frelse være absolutt sikker. Dette gjør unnasluntring til et troverdig alternativ på livssynsmarkedet.

Gubbefrykten tar oss!

Det er en økende frykt i samfunnet for gubber og forgubbing. Senest den 10. mai 2010 meldte Bergens Tidende om denne frykten: "vi på god vei til å bli en forgubbet bygd" (Anne Marie Fanebust, FAU-leder). Frykt er aldri godt for et samfunn, så vi ønsker å rehabilitere gubbenes rykte. Gubber er som oftest ikke farlige, og flere av dem er faktisk meget hyggelige.

Imidlertid er ikke frykten for gubber noe nytt i Norge. Allerede i jernalderen var denne frykten til stede, noe som gjorde seg utslag i nedgraving av gull av frykt for forgubbing av gullet. På bildet ser vi en såkalt gullgubbe (og hans kone). Arkeologer setter denne nedgravingen i forbindelse med markering av bygging av nye haller, og religionshistorikere mener det kan være avbildninger av hellige bryllup (Bergljot Solberg 2003:262f). Vi vet imidlertid bedre - det var resultatet av tidlig frykt for gubber og forgubbing.

Det er nå opprettet en Facebook-gruppe som søker å samle støtte til de fryktede gubber.

Fenomenet trekk - ikke lenger overtroisk vissvass!

I lengre tid har jeg prøvd å overbevise min fryktelig overtroiske ektemake om at trekk ikke finnes, bortsett fra som en følelseshallusinasjon produsert i hans religiøst fordervede hjerne. Som alle oppegående mennesker vet: hvis det ikke kan sees, finnes det heller ikke. Påberoping av kjennskap til såkalte usynlige fenomener som guder, nirvana, trekk, spøkelser osv., kvalifiserer til å bli kategorisert som religiøst snikk-snakk og viss-vass.

Ved en tilfeldighet oppdaget denne svogerforskeren at trekk faktisk ekisterer, og lar seg observere - dog ikke i seg selv, men ved hjelp av gjenstander lette som fjær. Oppdagelsen skjedde under det søringer kaller en full storm, men som nordlendinger kaller lett solgangsbris. Under en ventil i det ene vinduet sto det oppstilt en del julekort, og plutselig seilte det ene kortet ned fra vinduskarmen.

Videre undersøkelser, som innebar å holde hånden under ventilen, bekreftet de bange anelser om at kortet hadde blitt dyttet av trekk.

Hyggelig, som svogervitenskapene jo er, retter denne svogerforskeren herved en ikke så altfor stor, men dog merkbar, beklagelse til overnevnte fordervede religiøse fjott.