NRK har i disse dager begynt å sende en serie om vitenskapens historie. En inspirerende serie, med rom for ettertanke, og da særlig hvis man ikke følger så godt med på hva som blir sagt. Et hovedmoment i gårsdagens episode var at vitenskapen gjorde et betydelig fremskritt i det man begynte å beskrive verden matematisk. Fra å beskrive med ord, begynte man å beskrive med tall. Nå har man holdt på med å beskrive verden med tall en god stund, og det er på tide å bringe vitenskapen et skritt videre. Mye tyder på at f.eks. kvantefysikk ville blitt langt mer tilgjengelig og pressis hvis dens matematiske innhold ble oversatt til pantomimens språk. Pantomimen har også et annet fortrinn fremfor matematikken: den skaper ikke det samme skillet mellom kvantitativ og kvalitativ forskning, eller mellom hard og myk vitenskap. Pantomimen kan derfor fremme det tverrfaglige samarbeidet i akademia, som nå er i kommingen.
Min informant Bob Z Kåre (anonymisert med omsluttende navneanonymisering) jobber innenfor vitenskapen, og testet den banebrytende vitenskaplige pantomimen: Jeg stilte følgende spørsmål: Hva har pantomimen å tilføre vitenskapen som vitenskaplig språk?
"Du så at jeg først laget et vitenskaplig rom for meg selv. Så leste jeg skriftene, og så oppdaget jeg jo at Kepler hadde rett, at planetene gikk i bane rundt solen. Pantomimen tillot meg å se på solen som mitt eget hode, og da ble det lyst. Og jeg føler at dette har gitt meg en ny type innsikt i hvordan jeg kan kombinere teorier fra naturvitenskapen med teorier fra humanioravitenskapen med mitt eget ego. Og jeg syns ikke at det matematiske språket ga en slik mulighet, noe jeg er sikker på har holdt vitenskapen tilbake, og hemmet den revolusjonen vi trenger for å komme videre."
Som vi ser står vi på terskelen til et nytt vitenskaplig paradigme.
